Å TENKE I GENERASJONER

Etter mange år, og utallige ferier i Norge, flyttet mannen min og jeg for tolv år siden fra Hamburg til Koppang i Stor Elvdal. Her har vi funnet vårt andre hjem, og vi angrer ikke på det. Før vi flyttet hit, gikk vi på språkkurs. I dag klarer vi oss stort sett bra, men for å skrive denne artikkelen, har jeg bedt dattera mi om hjelp. Hun flyttet til Norge for 5 år siden og eier "Achim Grobi", en hannhund fra vårt første kull.

I Tyskland hadde vi Peggy - en Hovawartblanding. Det var derfor jeg bestemte meg for at min neste hund skulle være en Hovawart. Det viste seg imidlertid at jeg måtte vente nesten 20 år før ønsket mitt ble oppfylt.

Jeg visste fra begynnelsen av hva det betyr å ha en Hovawart. Vi hadde nemlig noen naboer som eide Hovawarter, dattera mi var medlem i en politihund klubb, og vi leste mye om selve rasen før vi endelig bestemte oss.

En Hovawart er en snill, intelligent og allsidig hund med mange gode egenskaper. En Hovawart er også en utfordring som krever tid og engasjement slik at alle disse gode egenskapene blir utviklet, og slik at hunden få en tilværelse som passer til dens behov.

Etter en kort tid i Norge ble ønsket etter en hund større og større. En hund som likte å være ute, som likte å gå tur, men som ikke hadde stort eller helst ikke noe jaktinstinkt: en Hovawart!

Jeg fikk adressen til Marianne Grimstad i Nordkisa. Og endelig, etter en for oss selvfølgelig alt for lang ventetid, kom Bykaia Prosit - etter Nuch Korad Apollo og Yessie av Trustenberg - en liten svart Hovawarttispe, til oss. Hun viste seg å være rolig, veldig sosial og lot seg ikke så lett forstyrre av noen ting. Jeg begynte å trene bruks og lydighet, var med på Sølen-kurs to ganger, og trener jevnlig spor, felt-søk og rundering når vær og omstendigheter ellers tillater det.

Hovawarter har mange talenter men de har også sin egen vilje. Noen ganger kan det skje at Bykaya ikke har lyst, og da kan jeg god snakke til henne, uten at det virker, tilby de fineste godbitene, eller hoppe omkring som en animatør. Når en Hovawart har bestemt seg, eller kanskje synes at noen ting er kjedelig, da er det ikke lett å overbevise den om noe annet.

Hovawarten er en herlig utfordring, og det er ikke noe tvil om at en kan trene med den nesten alt ifra bruks-, rednings- og sporhund. Det er imidlertid ikke så enkelt å nå høyeste nivå. En Hovawart lærer fort, men den kjeder seg også raskt etter at den er kjent med øvelsene (H. Blasius, Der Hovawart, 1994, side 20). Ønsker man en hund som er lett-trent så bør man kanskje ikke velge en Hovawart da den krever en del erfaring, tålmodighet og fantasi, og ikke er som en "Schäfer-wart".

Vi elsker våres Hovawarter fordi de er trivelige, robuste, snille i hverdagen og har en utpreget personlighet. Om vi er i skogen eller i byen, er det alltid mennesker som vil hilse på bikkjene våre, som er nysgjerrige og som stiller mange spørsmål om rasen. De fleste spør oss om det er en blandingshund eller en Flatcoatet. Det er sjelden at noen vet at det er en Hovawart eller at de har hørt om rasen før. Vi har vennet oss til det, og det spiller jo egentlig ingen rolle, fordi de som spør synes at hunden virker koselig og at den ser pen ut. Men det viser at rasen er for lite kjent og det skulle vi gjøre noe med.

Jeg oppdaget min interesse til å oppdrette hunder, snakket med forskjellige oppdrettere og begynte å lese alt jeg fikk tak i som hadde å gjøre med hundeoppdrett. Etter hvert ble det klart for meg at jeg ville parre Bykaia med en tysk hannhund. Min tyske bakgrunn og fordelen med å få nye gener inn i den norske Hovawartlinjen påvirket denne avgjørelsen.

Hundeoppdrett betyr for meg å tenke i generasjoner. Det betyr å ta vare på gode egenskaper og sørge for at mindre gode egenskaper ikke blir tatt med videre. Det er en selvfølge at man prøver å finne en hund som er helt sykdomsfri. Oppgaven er ikke lett fordi man ikke alltid får vite de opplysninger man bør ha.

En hannhund for Bykaia skulle derfor ha mye temperament, men et rolig og balansert vesen. Den skulle være kraftig og vise arbeidsvilje. Til slutt skulle kjemien mellom meg og "den utvalgte" stemme.

Som medlem i "Rassezuchtverein für Hovawart Hunde e.V." reiste vi til Tyskland for å finne en hund som passet. På en utstilling hvor også avlshunder ble utstilt, så vi Arc von der Alsterquelle som hadde alle de egenskaper jeg ønsket, som var godkjent av avlsrådet, og som i tillegg hadde bestått SCH II. Vi fikk dessuten hjelp av avlsrådet i RZV, både med utvalget, og etter at valpene ble født. Det skulle jo bli mitt første kull, og da trenger man mye hjelp og støtte.

På selve utstillingen stillte vi ut Bykaia. Hun fikk tredje plass av i alt 18 tisper. Det var en kjempe suksess for meg, og en bekreftelse både for at hun ble Norsk utstillingschampion og at hun er en hund jeg kan drive oppdrett med.

Nå måtte jeg finne et kennelnavn. Dette skulle ha noe å gjøre med rasen og navnet Hovawart, og det skulle være en blanding av norsk og tysk.

I gamle dager ble Hovawarten kalt "Hovewart". "Hove" betyr gård og "wart" vakt. Så valgte jeg å kalle kennelen Hove-Trønnes etter det stedet vi bor på.

Etter lang og nøyaktig planlegging fikk Bykaia løpetid og vi reiste til Tyskland. Men det ble ingen parring med Arc. Da var det bare bra at vi på forhånd hadde valgt en annen hannhund som reserve. Anton von der Alsterquelle, broren til Arc, hadde de samme fine egenskapen. Alt gikk bra, og etter 8 uker ble 3 tisper og 4 hannhunder født.

Jeg var veldig spent og innmari glad for at Marion (Olsen) var til stede og hjalp meg med sine erfaringer.

Nå gikk vi på tå her i huset, fordi valpene og tispa trengte absolutt ro de første tre ukene for at de kunne utvikle seg best som mulig. Men etterpå ble det travelt. Valpene skulle få den stimulansen de trengte for å møte hverdagen best mulig som voksen. Vi fikk mye besøk av nysgjerrige nabobarn, venner og hunder. Vi lekte, koste, gikk tur i skogen, langs veien og vi kjørte bil. Jeg er så heldig at jeg ikke må arbeide og kunne derfor passe på valpene hele tida. Sørge for at de ble vant til mange ting og situasjoner i hverdagslivet før de skulle hentes av sine nye eiere.

Så kom de første valpekjøperne. Et spennende øyeblikk! En ønsker jo å finne et godt og trygt hjem for "sine barn". Jeg vet ikke hvem som ble vurdert mest valpene eller kjøperne. Også her er det viktig at kjemien stemmer. Det skjer at man må si nei til noen man mener burde kjøpe seg en annen type hund, eller at man anbefaler en annen valp en den kjøperne kanskje ønsker. Dette fordi at etter en stund, vet man veldig godt om det er en hund som trenger for eksempel en sterk eier-personlighet som klarer å sette grenser, eller om den er lettere å oppdra.

Så kom de dagene da valpene ble hentet. Det var ikke lett. Men vi beholdt en av vår "første", Annie, som allerede etter fem uker ikke ville sove i valperommet, men kom på vårt soverommet hver natt. Hun hadde tatt valget, og vi er glad for det.

Med Annie trener jeg bruks og lydighet. Hun ble i en alder av 12 måneder "Landesjugendsiegerin" i Tyskland og fikk sitt første cert i Norge.

Achim Grobi trener Schutzdienst (IPO) i Norsk Schäferhund Klubb og har fått flere HP-premier.

Anton, Alfred Aron, Axel Kenzo, Amanda og Alma Akira har funnet familier hvor de virkelig har det godt. Hvis det oppstår problemer tar valpekjøperne kontakt med meg.

Anton, Annie og Grobi er HD fri, og det skal også bli tatt skjermbildet av resten i kullet. Med hensyn til mine planer er det viktig for meg å vite om alle er friske, fordi våren 2002 vil vi pare Bykaia igjen med en tysk hannhund. Men som sagt det er ikke lett å finne den riktige og jeg har fortsatt en god del arbeid foran meg.

Mens jeg planlegger og tenker mye på dette, nyter jeg lange turer med Bykaia og Annie gjennom skogen hvor vi koser oss best. Mine to "Svarte" vet hva som skal skje når jeg tar sekken, termosen og noe godt. De elsker nemlig å gå tur.

 PS: Vi setter pris på om du tar deg tid og skriver noen ord i gjesteboken vår.